-+- APROPOS HIMMEL -+-

Mandag 23. februar

I barnehagen har vi om telling, så vi oversatte likså greit «Geiteskillingen som kunne telle til 10» til engelsk og satte det i afrikansk kontekst: «The monkey that could count to ten». Madeleine skrev med sirlig håndskrift, og Frode illustrerte, mens jeg og Gry fikk den viktigste jobben av dem alle; å holde seg innenfor strekene når vi fargela =P Jommen meg lettere da jeg var fem! Fikk boka laminert og tok den med til barneegruppen for å lese, og håpet at minst 1 av de 45 ikke-engelsk-talende barna likevel skulle få utbytte av det.

Vi jentuttene var ikke helt i slaget, og mens Gry og Frode hadde samlingsstund inne, sto jeg og Madeleine intetanende ute og hang og slang. Med ett kom sjefen over alle sjefer og vinket oss til seg, i kledde oss Kanga (søk på google – tidenes mest upraktiske antrekk, både klamt og lite håndterlig for det faller av osv..) og sendte oss avgårde til en begravelse for ei nokså viktig dame i området.

Min første begravelse

Først gikk ferden til et lokale hvor vi satt ute og spiste mat. Til venstre for oss satt det for det meste eldre kvinner som sørget, og til høyre satt menn. Rundt oss var skolebarn, da den avdøde var moren til ei som gikk på skolen.

Fra begynnelsen hørte en allsang, noen stemte i – mens resten av folkene «svarte», og det var helt nydelig å høre på. Sangen ble innimellom overdøvet av hyl og gråting, og det var umulig å ikke bli berørt av hele stemningen, som var fin og grusom på samme tid.

Etter en time – kanskje to, skulle vi gå og vi gikk da forbi kista. Madeleine forberedte meg på at kista kunne være åpen, men da jeg gikk forbi så jeg at den var helt lukket. Jeg pustet lettet ut, jeg hadde tross alt gjort alt i min makt for å holde tårene inne siden jeg ankom.. Var helt grusomt, og jeg tør påstå at jeg ALDRI i mitt liv har vært så emosjonelt vrak som da - jeg greide ikke å fungere... Fikk med andre ord en smakebit på reaksjonen min om jeg skulle vært i begravelse til noen jeg faktisk har et forhold til! Helt øverst på kista så det ut som at det lå et bilde, og jeg ville jo se hvordan dama så ut. At jeg fikk sett hvordan hun så ut er sikkert og visst! Kista var nemlig åpen likevel, og jeg fikk helt sjokk – og gikk på autopilot ut derfra og husker ikke så mye mer før vi var i kirka..

Kirka var helt full, og rommet ble fylt av sang og etterhvert også glede. Presten snakket på swahili, og det hele varte minst to timer så ble litt langdrygt for oss som ikke forsto noe. Likevel snappet jeg opp noe som jeg tror var at den avdøde nå var i himmelen og spilte ball og lekte! Det brøt ut godhjertet latter ved dette punktet, og ved mange andre, og da vi dro tilbake til skolen, mens de sørgende skulle videre å senke kista, var det en lettere stemning enn for to timer siden. Jeg på min side følte meg helt tom og emosjonelt og psykisk ødelagt, og tok derfor resten av dagen med ro på en unormal apatisk måte..