-+- PÅSKEFJELLET

torsdag 12-15. mars

Vi fikk en fridag i bhg, og satte kursen mot kulde og fjell!

Og vi som trodde Pangani var paradis! Dette var om mulig ENDA BEDRE!

Etter å ha tatt buss til Same, hvor jeg ble forsøkt sjekket opp av nok en 17-åring (jeg har visst draget på den aldersgruppen her nede trur jag), ble det en god del ventetid før vi fikk satt oss inn i en romslig og behagelig jeep. (Dette har selvfølgelig ikke et snev av sannhet i seg, da bilen hadde 18 mennesker som var stablet opp på hverandre både inni, i bagasjerommet og på taket.) Fjellveien var humpete og skremmende skrøpelig med dype kløfter på venstre side (og jeg satt og håpet at den skrøpelige døra ikke skulle falle av sammen med meg ned fjellsiden, samt at bagasjen vår oppå taket ikke skulle bli tuklet med).

Endelig fremme til Pare Mountains– at last, og vi fikk tildelt en hytte som var skikkelig påskekoselig midt i en natur som kan sammenlignes mye med Norge. Akk, fedrelandet! <3 Myggnettingen over sengene var forresten nevneverdig VIDUNDERLIG siden det ikke var sjanse for at den skulle klinge seg til noen av kroppens lemmer. (Madeleine uttalte litt senere i Korogwe da hun en satt inne i myggnettingen sin en kveld og prata med meg; ”Nå tror jeg jeg vet hvordan det er å bruke burka!”. Så det er altså det vi er vent oss til å sove med her nede!) Doen var også sjarmerende med opptrekksmuligheter og doring – halleluja! Maten var konge, og de to guidene var kjempehyggelige!

Startet fredag med en fjelltur til en liten dam som vekket nostalgiske minner om Froskedammen oppi Estenstadmarka i Trondheim, og lørdag dro vi videre til Gonja for å se på en foss som var største et eller anna. Fikk egentlig ikke med meg så mye på denne turen, bortsett fra mye søvn og enda kraftigere forkjølelse, men likte meg der uansett! Var skikkelig påskehyttestemning over det hele- og det er noe jeg gillar mycket ja!!! :D

Og så fikk vi spist litt mer kumage, gått på hull-i-bakken do enda flere ganger på et hotell som lignet svært på et fengsel (så litt underlig at jeg egentlig trivdes ganske godt der…)

Hjem på verst tenkelig vis

Orker egentlig ikke å rippe opp i det, for det er forsøkt fortrengt, men kan likevel gi noen små vink om hvorfor dette var så forferdelig det å dra tilbake til Korogwe.

Jeg satt bak i jeepen (altså i bagasjerommet) sammen med ALT for mange andre folk etter min smak og lufta ble bare dårligere og dårligere allerede før vi fikk starta.

Det hadde regnet tidligere på natta (kl. var nå 03.00) og veiene var etter min formening såpeglatte, og det hjalp ikke på nervøsiteten å se 7 andre ansikter i umiddelbar nærhet som var preget av redsel og sterk frykt. Skal sies at de var innfødte og trolig hadde reist denne ruten hundre ganger før.

For å bygge opp under frykten så var det selvfølgelig nødvendig for mannen som satt rett foran meg (nesten oppå meg) å ha en kniv i en dårlig slire pekende rett mot låret mitt slash innsiden av låret slash oppom innsiden av låret (…) Dermed ble det ikke mye blund på øynene, og jeg satt attpåtil sidelengs.

JA, jeg satt SIDELENGS! For dere som vet at jeg blir sjøsyk av å ligge på flytemadrass ute i vannet på sommer’n og som også vet at jeg blir bilsyk av å kjøre selv, og ikke minst av å sitte feil vei i Tyholttårnet (altså mot fartsretningen for hvilken vei tårnet snurrer) – så forstår dere sikkert hvor kvalm denne sidelengse opplevelsen gjorde meg.. Fikk heldigvis etter et par timer flyttet meg frem til midten av baksetet, men dette hjalp egentlig ikke noe særlig. Å se veien er noe en helst ikke vil da det er mørkt, bratt og slibrig, og jeg fikk et raseriutbrudd på en vilt fremmed sovende mann som satt ved siden av meg og ”breiet seg ut” (etter min formening) og det var relativt dårlig stemning. (Raseriutbruddet kom i følge av albustikking av sidemann og norske gloser som jeg vanligvis ikke bruker under noen omstendigheter)

Tilbake til storbussholdeplassen i Same kom redninga! WESTLIFE :D De hadde cd i bussen og på full vreng ble det allsang fra fire wazunguer (hvitinger) til alle andres nysgjerrighet! Og hjemturen derfra med STORBUSS var en sann fryd :D

Det endte altså ikke med den jeep-turen (Enda jeg fryktet at det skulle være slutten med det) – men det endte heller godt og trygt og romslig! :)